innbilning
Norsk rediger
Substantiv rediger
innbilning m og f (bokmål), c (riksmål)
- det man innbiller seg, det man tenker seg eller som (bare) finnes i ens egen fantasi
- Han drev oppover forbi huset, undret seg litt, men tenkte sluttelig at det vel måtte ha vært innbilning, eller hvordan det nå kunne henge sammen. – «Karens jul», Amalie Skram
- Han drev oppover forbi huset, undret seg litt, men tenkte sluttelig at det vel måtte ha vært innbilning, eller hvordan det nå kunne henge sammen.
Andre former rediger
- innbilling (nynorsk)
Uttale rediger
Grammatikk rediger
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
en innbilning | innbilningen | innbilninger | innbilningene | (bokmål/riksmål) |
innbilning | innbilninga | innbilninger | innbilningene | (bokmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |