hore
Norsk
Substantiv
hore m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- Person som utfører seksuelle handlinger for penger med flere personer
- Person som oppfattes som promiskuøs.
- (vulgært) Skjellsord brukt for å markere forakt.
- Hun/han der borte ser ut som ei hore.
Synonymer
Uttale
Grammatikk
Bøyning (regelrett) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ei hore | hora | horer | horene | (bokmål/nynorsk) |
hore | horen | horer | horene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser
prostituert
seksuelt promiskuøs person
Verb
hore (bokmål/riksmål/nynorsk)
- Bedrive hor
- Utnytte grovt; utnytte seg av
Uttale
Grammatikk
Bøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å hore, hora | horar | hora | har hora | hor, hore, hora | horande | horast | (nynorsk)
|
å hore | horer | hora | har hora | hor | horende | hores | (bokmål)
|
å hore | horer | horet | har horet | hor | horende | hores | (bokmål/riksmål) |
Oversettelser
bedrive hor