fullmakt
![]() |
Wikipedia på bokmål/riksmål: fullmakt – leksikonoppføring |
Norsk rediger
Substantiv rediger
fullmakt m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- at en person, en fullmektig, har myndighet til å opptre og handle på en annen persons, en fullmaktgivers, vegne, eller i dennes sted
Etymologi rediger
Uttale rediger
Grammatikk rediger
Bøyning (regelrett substantiv hokjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ei fullmakt | fullmakta | fullmakter | fullmaktene | (bokmål/nynorsk) |
en fullmakt | fullmakten | fullmakter | fullmaktene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Ref: Norsk ordbank
Oversettelser rediger
myndighet til å opptre på andres vegne
Referanser rediger
- «fullmakt» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «fullmakt» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).