forta
Norsk rediger
Substantiv rediger
forta seg (refleksivt) (bokmål/riksmål/nynorsk)
- svekkes, forsvinne
- anstrenge seg
Synonymer rediger
(forsvinne) gi seg, gå over, gå tilbake
Etymologi rediger
Uttale rediger
Grammatikk rediger
Bøyning (uregelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv |
|
å forta | fortar | fortok | har fortatt | forta | fortakende | fortas | (bokmål/riksmål) |
å forta | fortek | fortok | har forteke | forta | fortakande | (nynorsk) | |
å forta | fortar | fortok | har fortatt | forta | fortakande | (nynorsk) | |
å fortake | fortek | fortok | har forteke | fortak, fortake | fortakande | fortakast | (nynorsk) |
å fortaka | , fortaka | (nynorsk) |
Oversettelser rediger
forsvinne
anstrenge seg
Verb rediger
forta (bokmål/nynorsk)
Substantiv rediger
forta (bokmål/nynorsk)
- bøyningsform av fort (festningsverk)
Referanser rediger
- «forta» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
- «forta» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
Esperanto rediger
Adjektiv rediger
forta