erg

Se også: Erg

Wikipedia på bokmål/riksmål: erg – leksikonoppføring

Wikipedia

Norsk

Substantiv

erg m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. (fysikk) Enhetsbetegnelse for arbeid. Tilsvarer 10⁻⁷ joule.

Etymologi

Fra gammelgresk ἔργον (ergos, «arbeid»).

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein erg	ergen	ergar	ergane	(nynorsk)
en erg	ergen	erger	ergene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

enhetsbetegnelse innen fysikk

engelsk: erg en(en)

tysk: Erg de(de) n

---

Fransk

Substantiv

erg m (flertall ergs)

1. Ørkenregion

Etymologi

Fra arabisk عرگ

Uttale

• IPA: /ɛʁɡ/

Substantiv

erg m (flertall ergs)

1. (fysikk) erg (enhetsbetegnelse for arbeid)

Etymologi

Fra gammelgresk ἔργον (ergos, «arbeid»).

Uttale

• IPA: /ɛʁɡ/

---

Nederlandsk

Adjektiv

erg, erge (komparaitv erger, ergere; superlativ ergst, ergste)

1. ergerlig, ille, dumt, forferdelig

Adverb

erg

1. veldig

Substantiv

erg n

1. anelse, at man vet om noe