dukke
Norsk
redigerSubstantiv
redigerdukke m og f (bokmål), c (riksmål)
- leketøy som fremstiller en ekte person, oftest i mindre størrelse
- De lekte med dukker hele formiddagen.
- etterligning av person for andre formål, f.eks. for å vise frem klær
- søt og ordentlig pike
- person som handler etter andres vilje, følger andres påbud
Andre former
rediger- dokke (bokmål/nynorsk)
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
dukke | dukka | dukker | dukkene | (bokmål) |
dukke | dukken | dukker | dukkene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser
redigerVerb
redigerdukke (bokmål/riksmål/nynorsk)
- bøye seg ned, bevege seg under noe
dukke seg (refleksivt) (bokmål/riksmål/nynorsk)
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å dukke, dukka | dukkar | dukka | har dukka | dukk, dukke, dukka | dukkande | dukkast | (nynorsk)
|
å dukke | dukker | dukka | har dukka | dukk | dukkende | dukkes | (bokmål)
|
å dukke | dukker | dukket | har dukket | dukk | dukkende | dukkes | (bokmål/riksmål) |