bjeffe
Norsk
redigerVerb
redigerbjeffe (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (om hunder) lage korte, adskilte lydstøt
Uttale
redigerGrammatikk
redigerBøyning (regelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv | |
å bjeffe, bjeffa | bjeffar | bjeffa | har bjeffa | bjeff, bjeffe, bjeffa | bjeffande | bjeffast | (nynorsk)
|
å bjeffe | bjeffer | bjeffa | har bjeffa | bjeff | bjeffende | bjeffes | (bokmål)
|
å bjeffe | bjeffer | bjeffet | har bjeffet | bjeff | bjeffende | bjeffes | (bokmål/riksmål) |
Referanser
rediger- «bjeffe» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
- «bjeffe» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).