Isbjørnunger (Ursus martimus).

Substantiv

rediger

bjørnunge m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

  1. Ung eller nyfødt bjørn.

Etymologi

rediger

bjørn + unge

Uttale

rediger

Grammatikk

rediger
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
ein bjørnunge bjørnungen bjørnungar bjørnungane (nynorsk)
bjørnunge bjørnungen bjørnunger bjørnungene (bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Ref: Norsk ordbank

Oversettelser

rediger