altaværing

Norsk

Substantiv

altaværing m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. (demonym) person fra Alta i Finnmark

Uttale

IPA: [a´ltaværiŋ]

Lyd (Oslouttale)

Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein altaværing	altaværingen	altaværingar	altaværingane	(nynorsk)
en altaværing	altaværingen	altaværinger	altaværingene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Referanser

• «altaværing» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
• «altaværing» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.