kollaboratør
Norsk rediger
Substantiv rediger
kollaboratør m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- (nedsettende) sviker, en som samarbeider med motstanderen, særlig i krigssituasjoner.
- De to kollaboratørene ble likvidert.
Uttale rediger
Grammatikk rediger
Ref: Norsk ordbank
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ein kollaboratør | kollaboratøren | kollaboratørar | kollaboratørane | (nynorsk) |
en kollaboratør | kollaboratøren | kollaboratører | kollaboratørene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Synonymer rediger
Se også rediger
Etymologi rediger
Avledet fra kollaborere, av latin co («sammen») og labore («arbeide»). Egentlig samarbeider/samarbeidspartner