høve
Norsk rediger
Substantiv rediger
høve n (bokmål/riksmål/nynorsk)
- en konstellasjon av dagligdagse variable som åpner et handlingsrom på et tidspunkt; anledning,
- noe satt opp mot, eller sett i samband med noe annet
- noe som bare faller seg slik, en situasjon uten vesentlig årsak; tilfeldighet
- Han vant ved et høve.
- at det høver, passer
- Det var ikkje mitt høve.
Uttale rediger
Grammatikk rediger
Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
høve | høvet | høver | høvene | (bokmål/riksmål) |
høve | høvet | høve | høva | (bokmål/riksmål) |
eit høve | høvet | høve | høva | (nynorsk) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Faste uttrykk rediger
nytt høvet - gjør bruk av mulighetene situasjonen gir deg
Omsetjingar rediger
Synonymer rediger
tilfelle, anledning, forhold, omstendighet, situasjon, sjanse
Etymologi rediger
Fra norrønt.
Verb rediger
høve (bokmål/riksmål/nynorsk)
- være av rett form eller størrelse, ha et mål som egner seg til en særlig bruk; passe
- Broka høver godt til jakka.
- være korrekt, være i tråd med sosiale normer
- Det høver seg ikke å komme for seint.
- inntreffe uten spesiell årsak; gå seg til
- Det høvde seg slik at jeg hadde tid.
Synonymer rediger
passe, falle, eigne, anstå, harmonere
Uttale rediger
Grammatikk rediger
Bøyning (uregelrett) | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Infinitiv | Presens | Preteritum | Perfektum | Imperativ | Presens partisipp | Passiv |
|
å høve | høver | høvde | har høvd | høv | høvende | høves | (bokmål/riksmål) |
har høvt | høvande | (nynorsk) |
Sitat rediger
- Eg tykkjer stødt, at det høver best / aa hjelpa den, som det trenger mest.
- Ivar Aasen. Etterstev, Symra, 1863.
- Eg tykkjer stødt, at det høver best / aa hjelpa den, som det trenger mest.
Oversettelser rediger
Beslektede termer rediger
Etymologi rediger
Fra norrønt.